"De store elevene bakerst i klasserommet"

Nå har vi kommet oss hjem fra en fantastisk tur til Zambia! Vi kommer tilbake med en oppdatering litt senere i kveld eller i løpet av morgendagen.

I dette innlegget har vi samlet litt tanker vi har gjort oss i løpet av de ukene vi har vært her.

Nå har vi undervist på to offentlige og en privat skole her i Lilongwe/Malawi i 4 uker. Og som dere alle sikkert har notert dere så er det mye som er ganske så annerledes fra hjemme. Her kan nevnes både antall elever pr. klasse, måten de underviser på, bøkene de bruker, fagene de har og ikke minst temaene de tar opp i de ulike fagene. Vi har i dag lyst til å rette fokus mot enda en forskjell fra vårt hjemmelige system.

Vi som jobber på de offentlige skolene underviser alle i "Standard 7" (7. klasse). Det vil si at elevene som går på trinnet skal være 12 eller 13 år gamle, avhengig av om de begynte på skolen som 6- eller 7-åringer.

Allerede fra første dag har vi alle lagt merke til en del elever som er større/eldre enn flertallet i klassen. Det gjelder både gutter og jenter, men det må presiseres at det er flest gutter. Disse elevene sitter på de bakerste radene i klasserommet.

Vi har spurt om alderen på elevene i klassene, og spriket er fra 10 år til 17 år. De yngste i klassen er de som er så "flinke" at de har fått hoppe over ett år eller to, mens de eldste er de som ikke har bestått eksamen, og har måttet gå et år om igjen. Det vil si at de som er 17 år har gått et trinn om igjen opp til 4-5 ganger.

Elever på Chatuwa! Foto: Maud

Så kan man spørre seg - hvordan kan det bli slik?

Først og fremst selvfølgelig fordi de har et system som legger opp til at man kan "dumpe". Dette vet vi at finnes i mange andre land, ikke bare her i Malawi. Likevel gjør det inntrykk på oss hvordan dette praktiseres her, og hvor mange år man faktisk kan gå om igjen bare i barneskolen som her er mellom 1. og 8. klasse.

Men det som kanskje berører oss mest i denne sammenhengen er kommunikasjonen i klasserommet og undervisningsspråket. Her i Malawi er det slik at man de første årene på skolen har undervisning på chichewa, som er morsmålet i landet. De første årene lærer man minimalt engelsk, kun enkeltord og fraser. De starter da med engelsk som fremmedspråk i 3./4. klasse. Og fra og med 5. klasse foregår all undervisning på engelsk, bortsett fra en skoletime hver dag hvor de har chichewaundervisning. Vår erfaring etter 4 uker er at de elevene som sliter på skolen ikke nødvendigvis sliter med faget, men med språket det undervises på. Noen av elevene sitter med andre ord i klasserommet hele dagen og forstår rett og slett ikke et ord av det som blir sagt. Likevel går de opp til eksamen, og klarer da ikke å nå resultatkravene for opprykk til neste trinn.

Flere av oss har vært så heldige at vi har fått overvære timer på chichewa. Dette var en fantastisk opplevelse. Alle elevene i klassen var med på undervisningen, nesten 120 armer var i været når læreren spurte om noe, det var glede i klasserommet og elevene strålte. Dette i motsetning til de timene som undervises på engelsk, hvor det er ganske stille i klasserommet, antall armer som kommer opp når man spør om noe er mer enn halvert og engasjementet til tider kan virke minimalt.

Elever på Mwenyekondo! Foto: Marit

Denne erfaringen gjør at vi som lærerstudenter kommer tilbake til Norge med et nytt syn på de barna som har et annet morsmål enn norsk i klasserommene hjemme. Det finnes mange elever i det norske skolesystemet som ikke har norsk som morsmål. I lys av flyktningsituasjonen er dette også en utfordring som sannsynligvis er økende i det norske klasserommet fremover. Vi ser hvor viktig det er at elevene forstår det som bli undervist. Hvor blir det av fokus på motivasjon og mestringsfølelse når man tar fra elevene muligheten til å delta og bidra? Hvordan kan vi i fremtiden tilrettelegge og tilpasse vår undervisning på en slik måte at disse elevene også kan gå hjem fra skolen med den gode følelsen av mestring?